Selskapspresentasjon med Salmar (April 2024)
Fremover basering, supermaktenes praksis - særlig USA - for å etablere en varig militær tilstedeværelse i et fremmed land som et middel til å projisere styrke og fremme nasjonale interesser.
Uttrykket fremover baserer seg til utstyret, væpnede styrker og vedvarende militære fasiliteter som er stasjonert i utlandet eller utplassert til sjøs i fredstid. Et mer generelt begrep, fremover tilstedeværelse, inkluderer slike utenlandske militære aktiviteter som tilgangsavtaler, utenlandsk militær hjelp, felles treningstiltak og deling av etterretning. En synlig utenlandsk militær tilstedeværelse er ment å projisere nasjonal makt, avskrekke potensielle motstandere og stabilisere potensielt ustabile regioner. Fremover basering støtter også forsvarspolitiske mål for en gitt supermakt ved å motvirke militær konkurranse i en bestemt innflytelsesfære.
Fremover basering oppfyller logistiske behov så vel som bredere strategiske mål. Tilstedeværelsen av militært personell og utstyr i viktige geografiske regioner gir mulighet for rask respons i tilfelle en konflikt, hvis avskrekkelse mislykkes. Plasseringen av militære eiendeler i utlandet reduserer tiden som trengs for å transportere utstyr og styrker betydelig til et konfliktområde betydelig. Fremover basing lar dermed befalere bevege seg raskt og konsentrere militærmakt i fjerne hjørner av verden.
En fremadrettet distribuert militær tilstedeværelse er en av de definerende egenskapene til en global supermakt. Da det var på topp på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, opprettholdt det britiske imperiet et system med garnisoner og kuldestasjoner som spredte kloden. Etter andre verdenskrig demonterte USA mange av sine krigstider, men opprettholdt en viktig militær tilstedeværelse i Europa og Asia i et forsøk på å inneholde Sovjetunionen. Slutten av den kalde krigen medførte mer omstilling da Russland prøvde å bevare sin regionale innflytelse ved å signere basale avtaler med tidligere sovjetrepublikker.
After the September 11, 2001, terrorist attacks, the U.S. Department of Defense embarked on a global posture-realignment process that focused less on a large overseas concentration of U.S. troops and matériel and more on rapid deployment into areas that may be distant from the basing location. These changes in forward-basing posture were intended to address the complex and asymmetric threats of the post-Cold War world more effectively and flexibly.
