Solitaire kortspill

Solitaire, også kalt tålmodighet eller kabale, familie av kortspill spilt av en person. Solitaire ble opprinnelig kalt (i forskjellige stavemåter) enten tålmodighet, slik den fremdeles er i England, Polen og Tyskland, eller cabale, slik den fremdeles er i skandinaviske land.

Begrepene tålmodighet og kabal er brukt for å indikere enhver en-spiller-kortrelatert aktivitet, inkludert å bygge korthus, vende kort i en hatt og arrangere dem i matematiske “magiske firkanter.” Imidlertid betegner de aller fleste kort solitaires, som gjenspeiler den vanligste forståelsen av ordet, en aktivitet der spilleren starter med en stokket pakke og forsøker, ved å følge en mer eller mindre komplisert serie manøvre spesifisert av reglene, til få alle kortene ordnet i numerisk rekkefølge, ofte også delt inn i komponentdraktene deres. Noen spill av denne typen, for eksempel til tross og ondskap, racingdemon og spytte, spilles konkurrerende av to eller flere spillere, og stiller dermed spørsmål ved egnetheten til begrepet kabal.

Kort solitaires oppsto mot slutten av 1700-tallet, tilsynelatende i den baltiske regionen av Europa og muligens som en form for spåmåling; hvorvidt et spill “kom ut” angivelig indikerte om spillerens ønske ville gå i oppfyllelse eller ikke. Denne opprinnelsen er antydet av en økning i interesse for kartomans (se tarot) på den tiden, en markant likhet mellom hvordan kortene er lagt ut for begge aktiviteter, betydningen av ordet cabale ("hemmelig kunnskap") og noe samtids litterær referanser. En tysk bok fra 1793 representerer patiencepiel som en konkurranse mellom to spillere, som hver i sin tur spiller et spill av det som ser ut til å være "bestefar" tålmodighet mens de og de tilreisende satser på resultatet. Den eldste kjente samlingen av tålmodighetsspill ble utgitt i Russland i 1826; andre fulgte i Tyskland og Frankrike.De første engelskspråklige samlingene dukket opp på 1860-tallet, mange av dem oversettelser fra fransk eller tysk. Charles Dickens representerte Magwitch som å spille ”en komplisert slags tålmodighet med fillete kort” i Great Expectations (1861), og dronning Victorias tyske ektemann, Albert, var en ivrig spiller.

Bokstavelig talt er hundrevis av forskjellige solitaires registrert, selv om mange er små varianter av hverandre og alle kan klassifiseres til en poengsum av grunnleggende typer. På 1800-tallet gikk spillerne inn for detaljerte billedoppsett med beskrivende titler - som stjernetegn, blomsterhage, britisk grunnlov og lignende - mange av dem rent mekaniske øvelser som krever lite gjennomtenkt. Det påfølgende århundre så en preferanse for mer intelligente spill basert på relativt enkle oppsett med mange, noen ganger alle, kort som ble utsatt fra begynnelsen, noe som gjorde dem til spill til perfekt eller nesten perfekt informasjon. Ankomsten av den personlige datamaskinen på slutten av 1900-tallet ga solitaires en ny leiekontrakt på livet. Mange tradisjonelle spill ble tilgjengelige som programvarepakker, og mer eller mindre nye ble utviklet for mediet,selv om de fleste av disse er mindre variasjoner på godt slitte temaer.

Most solitaires exhibit two or more of the following components:

• A place where one or more piles of cards are to be built in numerical order, often in the same suit. This place may be empty to start with or marked with “foundation cards,” typically the ace of each suit to be built up in sequence to the kings.

• A shuffled deck of cards, or two decks shuffled together, forming a stock from which the player turns (usually) one card at a time and plays it to one of the building piles if it properly continues the sequence.

• A tableau (layout) of cards, which may be filled or empty to start with, in which cards that cannot be added to a building pile may be temporarily stored, provided that they follow specified rules governing their placement there.

• A wastepile, to which is thrown faceup a card that, when turned from the stock, cannot legally be played to a building pile or to the tableau.

Cards can usually be moved from one place to another as shown in the figure.

In some games, such as sultan and quadrille, the wastepile is turned down and used as a new stock after a player has gone through all the cards in the original stock. This is called a redeal. Some games do not permit any redeals. Most allow a limited number of redeals and some an unlimited number.

Some games have no stock or wastepile. Instead, all the cards are dealt faceup to a tableau at the start, and play consists in transferring available cards (as defined by the rules of the particular game) from one place to another. These are games of perfect information and, hence, of creative skill.

A tableau usually consists of a number of card piles. The top (or exposed) card of each pile is usually available for adding to a building pile if it fits or for transferring to the top of another tableau pile provided it follows a specified rule. A typical rule is that it must be one rank lower than the card it is played to and opposite in colour—for example, to a column headed by a black 6, one may play a red 5, then a black 4, and so on. Some games tighten the rule by requiring the added card to match the suit of the previous card; others relax it by imposing no restriction as to suit or colour. Many games form the tableau into a descriptive or pictorial pattern, giving the game its theme and title.

Some games, notably strategy, combine the tableau and wastepile into a tableau consisting of several wastepiles. It differs from a conventional tableau in that any card may be played to any wastepile regardless of rank or suit but cannot be transferred from one wastepile to another. Such a game is usually one of skill, requiring the player to assess which of several wastepiles will most reliably bring the game to a successful conclusion. Some games, such as spider and scorpion, combine the tableau with the building piles, so that building takes place within the tableau itself.

Some games add a component called a reserve. This consists of a number (specified by the particular game) of notional spaces to which individual cards may be transferred on a temporary basis, usually from the tableau. This is a feature of the popular computer game FreeCell, itself a double-deck version of an old game called eight off.

Probably the best-known solitaire, long before it hit computer screens as part of a standard software package, is known as klondike in the United States and (mistakenly) canfield in Britain. Canfield was the name of a Saratoga saloon owner who in the 1890s would sell players a deck of cards for $50 and pay them $5 for each card they managed to play off in the game previously known as demon.