Robert Benchley, i sin helhet Robert Charles Benchley, (født 15. september 1889, Worcester, Mass., USA - død 21. november 1945, New York, NY), amerikansk humorist, skuespiller og dramakritiker, hvis hovedperson, den til en litt forvirret, ineffektiv, sosialt vanskelig humler, servert i essays og kortfilmer for å skaffe ham sobriquet "humoristens humorist." Karakteren tillot ham å kommentere strålende om verdens absurditeter.
quiz
Kjente forfattere
Hvem skrev Frankenstein?
Benchley, utdannet ved Harvard University (1912), hadde en rekke jobber i New York City før han ble administrerende redaktør for Vanity Fair i 1919. Der jobbet han med Robert Sherwood og Dorothy Parker til januar 1920, da både Sherwood og Benchley trakk seg for å protestere skyten av Parker. Omtrent på denne tiden begynte Benchley, Parker og andre forstander av Algonquin Round Table - som medlemmene omtalte den onde sirkelen - sine feirede lunsjtidsmøter på Manhattan's Algonquin Hotel. I april 1920 begynte Benchley i staben på magasinet Life som dramakritiker (1920–29). I løpet av denne perioden publiserte han sin første samling av essays, Of All Things! (1921), og ble en fast bidragsyter til The New Yorker (1925).Han var dramakritiker for The New Yorker fra 1929 til 1940 og skrev kolonnen “The Wayward Press” (under pseudonymet Guy Fawkes).
Hans monolog “Skattmesterens rapport”, som først ble levert som en sketsj i en amatørrevy for Algonquin-gruppen i 1922, var grunnlaget for et av de første altomtaler kino-kortene. Deretter handlet han inn og skrev noen ganger korte emner - Sex Life of a Polyp (1928), Stewed, Fried and Boiled (1929), How to Sleep (1935; Academy Award for beste live-action-kortfilm), The Romance of Digestion (1937) og The Courtship of the Newt (1938) - blant dem. I alt laget han mer enn 40 korte emner og dukket opp i mindre roller og noen få biroller i rundt 50 spillefilmer. Han spilte ofte en forvirret, irritert og mildt sagt sarkastisk beruset. Det var en rolle som passet ham. Han sa en gang: "Jeg vet at jeg drikker meg til en langsom død, men da har jeg ingen hast"; han døde av skrumplever i leveren.
Although films and radio brought Benchley wide public acclaim, his writings probably constitute his most lasting achievement. His essays are collected in 15 books and illustrated with Gluyas Williams’s superb caricatures; the books include Pluck and Luck (1925), The Early Worm (1927), My Ten Years in a Quandary, and How They Grew (1936), and Benchley Beside Himself (1943). As he grew older, however, his whimsical, even absurd humour became increasingly at odds with his darker vision of the world. Many critics consider his early writing his best, and he himself said in 1943, “It took me fifteen years to discover I had no talent for writing, but I couldn’t give it up because by that time I was too famous.” Nevertheless, his best writing revealed a “humanity, tolerance, and wisdom” (in the words of Donald Ogden Stewart) that were virtually unsurpassed. In addition to Stewart, Benchley’s admirers included humorists E.B. White and James Thurber. The Benchley Roundup (1954), edited by his son Nathaniel, is a selection from his writings, as are The Reel Benchley: Robert Benchley at His Hilarious Best in Words and Pictures (1950), with an introduction by film executive and songwriter Howard Dietz, and The Best of Robert Benchley (1983, reissued 1995).
