National Labour Relations Board v. Yeshiva University law case

National Labour Relations Board v. Yeshiva University, rettssak der den amerikanske høyesterett avgjorde (5–4), 20. februar 1980, at fakultetsmedlemmer ved et privat universitet var de facto ledelsesansatte og derfor ikke hadde rett til beskyttelsen som ble gitt til vanlige ansatte av National Labor Relations Act (NLRA), eller Wagner Act (1935), med hensyn til å danne kollektive forhandlingsenheter. I Yeshiva stadfestet retten at fordi heltids fakultetsmedlemmer ved Yeshiva University utøvde det den beskrev som "absolutt" autoritet ved å hjelpe til med å etablere retningslinjer for faglige forhold som planlegging av klasser, valg av undervisningsmetoder, fastsetting av graderingspolitikk, bestemmelse av undervisning belastning, etablering av lønn skalaer og fordeler pakker, og bestemme hvem som er tildelt funksjonstid, forfremmelse og sabbaticals, de utøvde i hovedsak ledelsesoppgaver. Det kontrollerende hensynet i saken var at fakultetet ved Yeshiva University utøvde autoritet som i enhver annen sammenheng uten tvil ville blitt ansett som ledelsesmessig. I samsvar med generelle arbeidsrettslige prinsipper om at ledere eller veiledere og faste ansatte ikke skulle være i samme forhandlingsenhet fordi de representerer vesentlig forskjellige samfunn av interesse, hadde fakultetsmedlemmer ikke rett til de kollektive forhandlingsbeskyttelsene som garanteres av NLRA.

Fakta om saken

Søksmålene i saken oppsto høsten 1974, da fakultetsforeningen ved Yeshiva University inngav en begjæring til National Labour Relations Board (NLRB), det føderale organet som styrer den private sektoren arbeidsforhold i USA. Foreningen inngav sin begjæring i et forsøk på å få anerkjennelse som den eksklusive forhandlingsrepresentanten for heltids fakultetsmedlemmer ved det religiøst tilknyttede private universitetet. Universitetsfunksjonærer motsatte seg begjæringen, og hevdet at fakultetets medlemmer ikke var ansatte i betydningen av NLRA. Universitetsfunksjonærer hevdet at fordi fakultetsmedlemmer var politiske ansatte, var statusen nærmere ledere, slik at de ikke fikk lov til å forhandle. Likevel påla NLRB universitetsfunksjonærer å gjennomføre et valg under tilsyn der velgerne valgte fakultetsforeningen som forhandlingsrepresentant. Etter at universitetsfunksjonærer nektet å anerkjenne eller forhandle med foreningen, anga NLRB sak for avslag.

Lagmannsretten for den andre kretsen nektet NLRBs begjæring om å håndheve sin pålegg på grunnlag av at de, fordi fakultetsmedlemmer på heltid fungerte som ledere, ikke var ansatte i henhold til NLRA. Retten gjennomgikk ikke deres status som veiledere. (Ledere og veiledere er begreper med betydelig ulik juridisk betydning.)

Høyesteretts kjennelse

I sin kjennelse stadfestet Høyesterett til fordel for universitetet. Retten observerte at det ikke var holdepunkter for at kongressen hadde ment NLRA å dekke heltids fakultetsmedlemmer i høyere utdanning. Videre, etter rettens syn, nektet fraværet av klar kongresretning NLRB-jurisdiksjonen over tvisten. Innerst i sin mening avviste Høyesterett NLRBs påstand om at beslutningsmyndigheten til fakultetsmedlemmer ikke var ledelsesmessig i ordets alminnelige forstand, fordi de utøvde uavhengig faglig skjønn når de deltok i rutinemessige akademiske oppgaver.

Yeshiva-saken har hatt en langsiktig innvirkning på arbeidsforholdene med hensyn til fakultetets forhandlinger i private høyskoler og universiteter i USA. På grunn av Yeshiva er fakultetforeninger mindre vanlige på private campus enn i offentlige institusjoner for høyere utdanning. Som det reflekteres i påfølgende rettssaker om fakultetsforeninger, forbyr ingenting naturligvis statene fra å gi fakultetsmedlemmer, særlig de i private høyskoler og universiteter, rett til å forhandle kollektivt med tjenestemenn på deres universiteter.