Statsmann og humanitær
Etter hvert som Nansen ble eldre, ble han mer interessert i forholdet mellom individer og nasjoner. I 1905 tok han livlig del i diskusjonen om oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige. Hans holdning kan oppsummeres med hans ord: "Enhver union der det ene folket er tilbakeholden med å utøve sin frihet er og vil forbli en fare." Ved etableringen av det norske monarkiet ble Nansen utnevnt til sin første minister i London (1906–08). I 1917, under første verdenskrig, ble han utnevnt til sjef for en norsk kommisjon til USA og forhandlet frem en tilfredsstillende avtale med den amerikanske regjeringen om import av essensielle forsyninger til Norge.
På den første forsamlingen i Nations of League i 1920 ble den norske delegasjonen ledet av Nansen, som skulle forbli et av de fremragende medlemmene i forsamlingen frem til hans død. I april 1920 ga Folkeforbundets råd Nansen sin første store oppgave, og utnevnte ham til høykommissær som var ansvarlig for hjemkomst fra Russland av rundt 500 000 krigsfanger fra de tidligere tyske og østerriksk-ungarske hærene. Den sovjetiske regjeringen ville ikke anerkjenne League of Nations, men forhandlet personlig med Nansen, og i september 1922 rapporterte han til den tredje forsamlingen i League at hans oppgave var fullført og at 427.886 krigsfanger var blitt repatriert.
I august 1921 ble Nansen bedt av Den internasjonale Røde Kors-komiteen om å dirigere et forsøk på å få lettelse til hungersnødde Russland. Han godtok, og 15. august en konferanse i Genève, der 13 regjeringer og 48 Røde Kors-organisasjoner var representert, utnevnte ham til høykommissær for denne nye satsingen. 27. august inngikk han en avtale med den sovjetiske regjeringen som ga ham fullmakt til å åpne i Moskva et kontor for "International Russian Relief Executive." Nansens forespørsel til ligaen om økonomisk bistand ble avslått, men ved å appellere til private organisasjoner og ved å avtale store offentlige møter, lyktes han med å skaffe de nødvendige midlene.
5. juli 1922, på Nansens initiativ, ble det undertegnet en internasjonal avtale i Genève som introduserte identifikasjonskortet for fordrevne personer kjent som "Nansen-passet." I 1931 ble Nansen International Office for Refugees opprettet i Genève (etter Nansens død); det brydde seg hovedsakelig om antikommunistiske (“hvite”) russere, for armenere fra Tyrkia og senere for jøder fra Nazi-Tyskland.
I 1922 ble Nansen tildelt Nobelprisen for fred; han brukte prispengene til videreføring av internasjonalt hjelpearbeid. Nansen International Office for Refugees vant Nobelprisen for fred i 1938.
