Opptrappingsplan barn og unges psykiske helse (Kan 2024)
Barns mentale helse, fullstendig velvære og optimal utvikling av et barn på emosjonelle, atferdsmessige, sosiale og kognitive områder. Barns mentale helse blir ofte definert som forskjellig fra voksnes mentale helse og mer mangefasettert på grunn av de unike utviklingsmilepelene som barn opplever. Kjennetegn på barnet (f.eks. Kjønn, genetikk) er viktige faktorer for barnets velvære. Barns mentale helse inkluderer imidlertid også forhold som direkte påvirker eller endrer mental helse, inkludert aspekter ved et barns familie, samfunn og et bredere samfunn.
De psykiske helseproblemene barn kan oppleve kan gjenspeiles som vansker med psykologisk og emosjonell utvikling, sosiale relasjoner og atferd. Når problemene er vedvarende, er alvorlige og forårsaker nedsatt funksjon, blir de definert som psykiske lidelser. Godt utformede programmer for forebygging og forebygging av psykisk helse og intervensjoner kan forbedre barnas trivsel og dempe opptrappingen av problemer.
Beskyttelses- og risikofaktorer
Barns trivsel påvirkes av en rekke beskyttelses- og risikofaktorer. Å fremme psykologisk og emosjonell egnethet er en viktig del av mental helse. Barn med stabil mental helse er i stand til å utvikle seg følelsesmessig og kognitivt, danne effektive sosiale forhold til andre og takle problemer. Beskyttelsesfaktorer er barns og miljømessige egenskaper som forbedrer positive resultater av mental helse ved å beskytte barn og redusere de negative effektene skapt av risikofaktorer. Beskyttelsesfaktorer kan karakteriseres som styrker fra barn, familie og fellesskap som bidrar til spenst. Barnets styrker kan omfatte sunn fysisk status, intelligens og et avslappet temperament. Familiestyrker er de som er karakteristiske for en sammenhengende og støttende familie (f.eks. Pleie av forelderstil, tilsyn, sosioøkonomisk fordel). Fellesskapets styrker kan omfatte trygge skoler og deltakelse i fritidsaktiviteter.
Effekten av risikofaktorer fører ofte til dårlige utfall av mental helse hos barn. Tilstedeværelsen av flere risikofaktorer øker et barns sårbarhet for å oppleve et problem. Risiko kan stamme fra for tidlig fødsel og lav fødselsvekt, dårlig fysisk helse, etnisitet, likemanns- og familieforhold, foreldrenes mentale helsetilstand (spesielt morens), foreldrenes misbruk av alkohol eller rusmidler og familievold. Mange eksperter siterer sosioøkonomisk status (dvs. foreldreopplæring eller inntekt) som en sterk prediktor for psykologisk velvære. I tillegg er spesielt utsatte grupper av barn de som er blitt fysisk eller seksuelt misbrukt, de i fosterhjem og barneflyktninger. En annen utsatt gruppe av barn består av personer med lærevansker. Barn med lærevansker (f.eks. Problemer med å lære og forstå sammenlignet med barn på samme alder) har økt risiko for å utvikle et psykisk helseproblem.
Utbredelse og påvirkning
Kliniske definisjoner av barns mentale helse fokuserer på identifisering og klassifisering av lidelser, så vel som deres behandling. Psykiske lidelser forårsaker både diagnostisk signifikante symptomer og funksjonsnedsettelse. Definert på denne måten indikerer forekomst av fellesskap at 10 til 20 prosent av barn (og ungdommer) kan oppleve en psykisk lidelse til enhver tid. Angst, oppmerksomhet, atferd og depressive lidelser er de vanligste typene barneforstyrrelser. Noen barn kan ha mer enn en lidelse (komorbiditet). Disse forholdene har en negativ innvirkning på barns utvikling og funksjon i hjemmet, skolen og samfunnet. I noen tilfeller vedvarer barneforstyrrelser også og kan påvirke eventuell voksnes produktivitet og funksjon. Den menneskelige og økonomiske effekten av psykiske lidelser plasserer dem blant de dyreste helsemessige forholdene.
Forebygging og intervensjon
Befolkningsbasert forskning har bekreftet at mange barn med psykiske lidelser ikke får den behandlingen de trenger. I USA indikerer for eksempel estimater basert på en kombinasjon av epidemiologiske studier at bare 20 prosent av barn med lidelser får spesialiserte tjenester. I Storbritannia mottar omtrent en fjerdedel av de berørte barna og ungdommene psykiske helsetjenester. Uoppfylt behov gjenspeiles i forskjellig tilgang, spesielt for minoritetsbarn, og kan være et resultat av spesifikke barrierer som hindrer bruk av tjenesten. Barrierer som hemmer tilgang til tjenester utgjør ofte avstanden til omsorg, ventetiden på behandling og stigmatisering av mental sykdom. Andre faktorer kan inkludere manglende foreldrekunnskap om tilgjengelige ressurser og foreldres psykososial funksjon (f.eks. Depresjon). Videre kan familier som opplever sosial motgang (f.eks. Familiestress, mangel på sosial støtte) ha store vanskeligheter med å få tilgang til omsorg. Barn som bor i enslige forsørgere eller fattige hjem, som opplever traumer som overgrep mot barn, eller hvis familier er mobile, har betydelig mindre sannsynlighet for å søke hjelp for sine psykiske helseproblemer.
Vanskeligheter med tjenestebruk for barn med psykiske lidelser er vektlagt i policy-dokumenter som tar sikte på å ta opp disse problemene. Det er gjort forsøk på å forbedre tilgangen til psykiske helsetjenester, for eksempel omsorgssystemer, omfattende inngrep (tjenester som inkluderer barn og familie og deres miljøer), og store prosjekter. Noen eksperter har foreslått en kombinasjon av populasjonshelse og kliniske strategier. Dette vil innebære en blanding av universelle promoterings- og forebyggingsprogrammer for å fremme optimal trivsel for alle barn og mer målrettede intervensjoner levert på en strategisk kostnadseffektiv måte. Noen tjenestemodeller har lagt vekt på helhetlige familiesentrerte promoteringsstrategier og omsorg.
