Tzipi Livni israelsk politiker

Tzipi Livni, i sin helhet Tziporah Malka Livni, (født 8. juli 1958, Tel Aviv – Yafo, Israel), israelsk politiker som fungerte som justisminister (2006–07 og 2013–14) og utenriksminister (2006–09)), blant andre kabinettposter. Hun var også leder for Kadima-partiet (2008–12) og grunnlegger og leder av Hatnua-partiet (2012–). Selv om hun gikk inn i politikk i opposisjon til Oslo-avtalene, ble hennes politiske karriere sentrert rundt å forhandle om en tostatsløsning med palestinerne.

quiz

Bli kjent med Asia

Hvilket språk snakker de fleste i Bangladesh?

Livnis polskfødte foreldre Eitan (Benozovich) Livni og Sarah (née Rosenberg) var begge aktive i Irgun Zvai Leumi, en militant jødisk gruppe som kjempet for stiftelsen av Israel og var forløperen for partiene Herut og Likud. Etter å ha tjenestegjort som løytnant i Israel Defense Forces, begynte hun i 1979 en jusgrad ved Bar-Ilan University. Året etter ble hun rekruttert av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad, og studiene hennes ble avbrutt i 1983 da hun ble sendt på et oppdrag i Paris. Hun forlot byrået kort tid etter og giftet seg med regnskapsfører Naftali Spitzer, som hun senere fikk to sønner med. I 1984 fullførte hun graden, og fra 1984 til 1996 praktiserte hun jus, med spesialisering i eiendom og selskapsrett.

Tidlig motstand mot Oslo-avtalene og inngang i høyreorienterte politikk

Livni kom inn i politikken etter attentatet i 1995 av Israels statsminister Yitzhak Rabin av en høyreekstrem jødisk ekstremist. Den gangen støttet hun en jødisk stat som omfattet hele Vestbredden og Gazastripen og motarbeidet Oslo-prosessen Rabin hadde ledet (se Israel: Oslo-avtalene). Hun mente også at Israels politiske rettighet hadde blitt urettferdig diskreditert av attentatet. Som nykommer var hun ikke høyt nok på partilisten til å vinne et Knesset-sete i valget i 1996. Ikke desto mindre utnevnte den nyvalgte statsministeren Benjamin Netanyahu fra Likud-partiet hennes leder for Government Companies Authority, hvor hun hadde tilsyn med et stort privatiseringsprogram.

I 1999 vant Livni trangt et sete i Knesset i et valg feid av Israel Arbeiderparti. Hennes raske politiske oppstigning begynte to år senere, da Likuds Ariel Sharon erstattet Ehud Barak som statsminister, og etter å ha hatt en rekke juniorporteføljer og dyrket et meget prinsipielt image, ble hun justisminister tidlig i 2005.

Fredsprosessens ansikt: Livnis ideologiske skifte

Mens hun tjente under Sharon, led det regjerende Likud-partiet en ideologisk splittelse. Mange, inkludert både Sharon og Livni, omfavnet en tostatsløsning som den eneste måten å bevare en jødisk og demokratisk karakter av den israelske staten. Som medlem av Sharons indre krets var hun med på å planlegge Israels ensidige tilbaketrekning fra Gazastripen sommeren 2005. I november, på 10-årsjubileet for attentatet til Rabin, ble hun den første høyreorienterte ministeren til snakke i minnesmerke om ham.

Senere den måneden forlot Livni Likud med Sharon og andre partimoderater for å grunnlegge Kadima (”Fremover”) -partiet. Da Sharon ble ufør med et hjerneslag i januar 2006, overtok Ehud Olmert, daværende visestatsminister, som partileder og fungerende statsminister. Da han ble bekreftet som statsminister etter et stort valg i mars, utnevnte han Livni til utenriksminister. I denne egenskapen ledet hun den mest fruktbare runden med fredsforhandlinger med palestinerne på nesten et tiår og ble ansiktet for fredsprosessen i israelsk politikk. Belmorert av en rekke korrupsjonsskandaler kunngjorde Olmert i juli 2008 at han ville trekke seg som statsminister, og Livni vant snevrt et valg i september 2008 for å erstatte ham. Da Livni ikke kunne danne en koalisjonsregjering i ukene som fulgte, ble det imidlertid satt valg til februar 2009.

Valgresultater indikerte at Livni og Kadima hadde vunnet med en margin på ett sete over partiets nærmeste konkurrent, Likud, ledet av Netanyahu. Selv om det var tydelig at det måtte dannes en koalisjonsregjering - ingen av partiene hadde oppnådd nødvendig flertall - var det ikke umiddelbart klart hvilken kandidat som ville bli invitert til å gjøre det. Gjennom koalisjonsdiskusjonene i dagene som fulgte samlet Netanyahu støtten fra Yisrael Beiteinu (15 seter), Shas (11 seter) og en rekke mindre partier, og han ble bedt av Israels president om å danne regjeringen.

Utholdenhet og grunnleggelse av Hatnua

I årene som fulgte kjempet hun for å forbli relevant etter hvert som den israelske offentligheten i økende grad ble interessert i fredsprosessen. I 2011, etter år med relativ ro, hadde den offentlige diskursen fokusert på nytt fra sikkerhetsspørsmål til sosioøkonomiske spørsmål. I mars 2012 tapte Livni Kadimas ledervalg og ble erstattet av Shaul Mofaz, en pensjonert general og tidligere Likud forsvarsminister. Da en ny runde med valgvalg nærmet seg, grunnla Livni et nytt parti med en lignende plattform, Hatnua (“Bevegelsen”). Partiet vant seks seter i Knesset-valget i 2013; Kadima vant bare to seter og ble nedlagt to år senere. Høyresiden forlot også Netanyahu i en svak posisjon når det gjaldt å danne en koalisjon, og han inviterte Livni til å delta i en sentrum-høyre-regjering. Livni kom inn i koalisjonen som Netanyahus justisminister under forutsetning av at hun kunne fornye fredsforhandlingene med palestinerne. Han avskjediget henne senere i desember 2014, delvis for møte med den palestinske pres. Mahmoud Abbas etter å ha blitt instruert om ikke å gjøre det. Netanyahos regjerende koalisjon kollapset, og det ble innkalt for tidlige valg.

I løpet av valget i mars 2015 ledet Livni Hatnua til å danne den sionistiske unionen, en sentrum-venstre-allianse, med Israel Labour Party. Den nye alliansen så ut til å by på en formidabel utfordring for Netanyahus Likud, med analytikere som forutså at det ville være et veldig nært løp mellom de to. Resultatene viste imidlertid at Den sionistiske unionen fulgte førsteplassen Likud med flere seter, med alliansen som vant 24 seter og Likud vant 30 seter.

Etter bare noen få år ble den sionistiske alliansen opphevet og etterlot Livnis politiske fremtid. I 2017 erstattet Avi Gabbay Isaac Herzog som leder for Arbeiderpartiet. Livnis forhold til den nye lederen var anstrengt, og de to diskriminerte hverandre tidvis i offentlige uttalelser. Da Herzog forlot Knesset i midten av 2018, utnevnte Gabbay, som ikke var medlem av Knesset, Livni som opposisjonsleder. Men etter at den regjerende koalisjonen oppløste Knesset i slutten av desember og innkalte til tidlig valg, kunngjorde Gabbay at han avsluttet alliansen med Livni og Hatnua. Ettersom meningsmålingene viste at Hatnua sannsynligvis ikke ville motta noen Knesset-seter på egen hånd, og Livni ikke klarte å gå inn i en allianse med noen sentrum-venstrepartier, kunngjorde hun i februar at hun og Hatnua ikke ville stille opp til valg. Det var uklart om Livni ville komme tilbake til politikk i fremtiden.