May-Britt Moser, (født 4. januar 1963, Fosnavåg, Norge), norsk nevrovitenskapsmann som bidro til oppdagelsen av gitterceller i hjernen og belyste deres rolle i å generere et system med mentale koordinater som dyr kan navigere i omgivelsene sine. Mosers arbeid gjorde det mulig for forskere å få ny innsikt i kognitive prosesser (som hukommelse) og romlige mangler assosiert med menneskelige nevrologiske tilstander som Alzheimers sykdom. For sine oppdagelser angående nevrale systemer som ligger til grunn for romlig representasjon i pattedyrhjernen, ble hun tildelt Nobelprisen 2014 for fysiologi eller medisin, som hun delte med sin mann, den norske nevrovitenskapsmannen Edvard I. Moser, og med den britisk-amerikanske nevrovitenskapsmannen John O 'Keefe. Moserne var det femte ekteparet som delte en nobelpris.
Utforsker
100 kvinner trailblazers
Møt ekstraordinære kvinner som turte å bringe likestilling og andre spørsmål i høysetet. Fra overvinne undertrykkelse, til å bryte regler, til å etterligne verden eller føre et opprør, har disse kvinnene i historien en historie å fortelle.
May-Britt vokste opp på en gård i den avsidesliggende vestlige regionen. På begynnelsen av 1980-tallet gikk hun på Universitetet i Oslo, hvor hun studerte flere fag, inkludert matematikk, nevrobiologi og psykologi. Hun giftet seg med Edvard i 1985, og sammen bestemte de seg for å fortsette studiet av forhold mellom hjerneadferd. På begynnelsen av 1990-tallet gjennomførte May-Britt doktorgradsstudier i Oslo og jobbet sammen med mannen sin på laboratoriet til den norske forskeren Per Oskar Andersen. Hun undersøkte sammenhenger mellom den anatomiske strukturen til hippocampus og romlig læring hos rotter, arbeid som kulminerte med en doktorgrad i nevrofysiologi i 1995. I løpet av det neste året reiste hun og Edvard til University of Edinburgh for å studere med britisk nevrovitenskapsmann Richard Morris og til University College London, hvor de tilbrakte tid i O'Keefes laboratorium. I 1996 aksepterte May-Britt et lektorat ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), der Edvard også hadde fått tilbud om en stilling. Begge ble senere gjort til fulle professorer ved NTNU.
Moserne undersøkte nevrale nettverk av hippocampus og forsøkte å identifisere mekanismen som ligger til grunn for generasjonen av kortikale (romlige) kart. De begynte med å undersøke effektene av hippocampal lesjoner på aktiviteten til stedceller, som O'Keefe og hans student Jonathan O. Dostrovsky hadde rapportert i 1971 for å fungere i kortikartkartlegging. Mosers 'observasjoner gjorde oppmerksomhet mot en del av hjernen kjent som entorhinal cortex, som delte direkte forbindelser med CA1, et område i hippocampus som O'Keefe og Dostrovsky hadde vist å spille en nøkkelrolle i romlig prosessering. Ved hjelp av den nederlandske funksjonelle nevroanatomisten Menno P. Witter kunne Mosers plassere elektroder nøyaktig i den dorsocaudale mediale entorhinale cortex (dMEC) i rottehjernen, slik at de kunne registrere aktiviteten til celler som respons på spesifikk oppførsel. I likhet med O'Keefes funn med stedceller, fant Moserne at celler i dMEC ble aktive i forhold til et dyrs posisjon i omgivelsene. Men i motsetning til aktiviteten til stedceller, skjedde aktiviteten til cellene som Mosers observerte i et påfallende regelmessig mønster: da rotter løp fritt i sine innhegninger, var aktivitetspiggene ved hver elektrode ikke bare jevnt fordelt, men også like i retning og størrelse. Den regelmessige aktiviteten dannet et rutenett av likeverdige, tessellerende trekanter, slik det ble avslørt av romlige analyser, som inspirerte navnet rutenettcelle.
I senere arbeider oppdaget Mosers flere celler i dMEC som signaliserte romlig informasjon, inkludert hoderetningsceller, som avskrev fortrinnsvis som svar på et dyrs hoderetning, og kantceller, som overførte informasjon om grensene til et dyrs miljø. De fant også ut at rutenettceller, hoderetningsceller og kantceller samhandlet med stedceller i hippocampus for å bestemme orientering og navigasjon. Det romlige representasjonssystemet ble beskrevet som en "indre GPS."
May-Britt var en grunnleggende kodirektor, sammen med Edvard, fra Kavli Institute for Systems Neuroscience i 2007 og Center for Neural Computation i 2013, begge ved NTNU. Hun var mottaker av flere priser, spesielt Louisa Gross Horwitz-prisen for biologi eller biokjemi i 2013 (delt med Edvard og O'Keefe), i tillegg til Nobelprisen.
