World War 2 Anti-Aircraft Guns - Enforcing the No-Fly Zone (Kan 2024)
Antiaircraft pistol, artilleristykke som blir avfyrt fra bakken eller ombord til forsvar mot luftangrep. Antiaircraft våpenutvikling begynte allerede i 1910, da flyet først ble et effektivt våpen. I første verdenskrig ble feltartilleristykker opp til omtrent 90 mm i kaliber konvertert til kretsbruk ved montering som gjorde det mulig for dem å skyte nesten loddrett. Målingsmetodene var imidlertid utilstrekkelige, og i mellomkrigstidene ble det gjort store fremskritt i utviklingen av rekkeviddere, søkelykter, tidsforstyrrelser og skuddvekslingsmekanismer for å hjelpe artilleriverk til å treffe de raskt bevegelige målene som ble presentert av fly.
I andre verdenskrig ble det innført hurtigskyting og automatiske krigsvåpenvåpen, radar ble brukt til målsporing, og bittesmå radio-bølgelære fuzes eksploderte ammunisjonen da den nærmet seg målet. Mot dykkebombere og angrepsfly på lavt nivå ble en 40 millimeter (1,5 tommer) pistol, først produsert av firmaet Bofors i Sverige, mye brukt av de britiske og amerikanske styrkene. Den avfyrte 2-kilos (0,9 kilogram) prosjektiler til en høyde av 3,2 km med 120 runder i minuttet. Sovjeterne baserte sitt 37 millimeter våpen på denne pistolen. Tyngre krigsvåpen, opptil 120 mm, ble brukt mot høytflygende bombefly. Den mest effektive av disse var den tyske 88 millimeter Fliegerabwehrkanon; dens forkortede navn, flak, ble en universell betegnelse på brann mot kretsløp.
I 1953 introduserte den amerikanske hæren Skysweeper, en 75-millimeter automatisk kanon som skjøt 45 skjell i minuttet, rettet og avfyrt av sitt eget radar-datamaskinsystem. Med introduksjonen av guidede overflate-til-luft-raketter på 1950- og 60-tallet ble tunge antiregningsvåpen som dette faset ut, selv om radarstyrte automatpistoler på 20 til 40 mm fortsatte å gi et forsvar mot lavtflygende fly og helikoptre.
